Navigasjon før og nå

I denne guiden skal vi se nærmere på forskjellene mellom navigasjon før i tiden og navigasjon i nyere tid. Men først og fremst – hva er egentlig navigasjon? Navigasjon kan defineres som læren om hvordan du kan finne veien gjennom luften eller over havet, samt selve praktiseringen av denne læren. Ordet i seg selv består av «navi» som på latinsk betyr «skip», og «gere» som på latinsk betyr «lede». Enkelt forklart betyr derfor «navigere» det samme som «å finne fram». Å finne fram har gjennom historien vært helt vitalt for overlevelse, spesielt ved fangst av fisk til havs, og under oppdagelsesferder før i tiden.

Det er imidlertid store forskjeller på hvordan vi i dag finner fram, sammenlignet med hvordan mennesker navigerte før i tiden. Det var sannsynligvis polynesierne fra Stillehavet som var de første som benyttet seg av himmelnavigasjon, der både vindsystemer, stjerner og observasjon av stjerner er sentralt. Vi kan dele navigasjon inn i tre forskjellige kategorier, basert på metoden som benyttes for stadfestning – nemlig terrestrisk navigasjon, astronomisk navigasjon og elektronisk navigasjon. I dag er det i hovedsak sistnevnte metode som tas i bruk når vi skal finne fram, noe vi straks skal se nærmere på. Les videre for å lære mer om navigasjonsmetoder!

Terrestrisk og astronomisk navigasjon

Metoden terrestrisk navigasjon omhandler hvordan en bestemmer posisjonen sin med utgangspunkt i referansen til landfaste punkter eller systemer. Her blir såkalt bestikk beregnet ved å sette posisjonen ut langs en kurslinje med utgangspunkt i retning (hentet fra et kompass) og hastighet/distanse (fra klokke eller logg). Kontrollen av de ulike bestikkposisjonene foregår ved å peile inn kjente punkt med noe som kalles peileskive. Punktene kan f.eks. være fyr, sjømerker eller lignende. Utnyttelse av fyrsektorer, siktelinjer som krysser hverandre («med») og lignende, inngår ved terrestrisk navigering. Alle store skip er nødt å ha godkjente peileinnretninger, kompass og logg for å kunne gjennomføre bestikkseilas og navigasjon.

Såkalt astronomisk navigasjon omhandler hvordan en kan avgjøre sin posisjon ved hjelp av å observere himmellegemer ved å måle deres høydevinkel i forhold til horisonten, og sammenligne dette med en sekstant. Dersom du skal kunne beregne stedlinjer basert på høydeobservasjonen, er det et krav at du har en nautisk almanakk så vel som en nøyaktig klokke (også kjent som kronometer). Den observerte posisjonen befinner seg i skjæringspunktet som finnes mellom to astronomiske stedlinjer. I sin enkleste form er astronomisk navigasjon å beregne breddegrad basert på solens høydeobservasjon når denne er på sitt høyeste. Observeringen av planeter og stjerner må skje under tussmørke, siden du da også kan se horisonten.

Elektronisk navigasjon

Astronomisk navigasjon er ikke noe som benyttes mye i dagens samfunn, men det er klart at det kan være en fordel at spesielt sjøfolk kan finne fram på denne måten – i tilfelle andre navigasjonsmetoder skulle svikte. Terrestrisk navigasjon med kompass og kart brukes fortsatt, spesielt ved vandring i fjellene. Men det er ikke tvil om at elektronisk navigasjon i stor grad har tatt over mye av «jobben». I dag har de fleste biler, fly og båter Global Positioning System (GPS), som er en form for satellittnavigasjonssystem (GNSS). Det er her snakk om elektroniske kartsystemer (ECDIS). GPS er i dag «allemannseie», og svært nyttig!

En annen form for elektronisk navigasjon er radar, som i stor grad er et såkalt antikollisjonssystem, ofte benyttet i fly og båter. En radar er effektiv når det kommer til å stadfeste hvorvidt du befinner deg i nærheten av faste punkter eller land. Spesielt innen luftfart blir det benyttet ulike former for såkalt radionavigasjon, men dette har blitt faset ut siden 90-tallet, da både radiopeilere, Decca og Loran ble brukt. I dag er det i stor grad GPS som gjelder. Vi håper du har lært litt om navigasjon før og nå i løpet av denne guiden! Lykke til med navigeringen av seilbåten din!